Farukh Qureshi holdt 17. mai-talen 2018
I år var det Farukh Qureshi som holdt 17. mai-talen på Bjørndal skole.
Han har fått mange gode tilbakemeldinger og vi har fått lov å presentere talen også på Bjorndal.no:
Kjære alle sammen, barn og voksne, sambygdinger og landsmenn!
Gratulerer med grunnlovsdagen alle sammen!
Det er en ære for meg å holde denne talen her på Bjørndal skole. Det er i denne bydelen jeg har vokst opp, og det for denne bydelen jeg har stort engasjement, og det er for denne bydelen jeg har et stort hjerte, så tusen takk til 17.mai komiteen.
Jeg ønsker å rette en stor takk til 17.mai-komiteen og alle andre frivillige som har bidratt til å stelle stand dette flotte arrangementet – uten dere ville det ikke vært mulig for barn og vokse å hygge seg i vår egen skolegård; tusen hjertelig til enhver av dere.
17.mai er vår festdag, men dette er også en dag for ettertanke.
De siste årene har flaggdebatten møtt oss med stor kraft, og i det siste har det blitt sådd tvil om hvem som er norske. I dag gikk jeg fra Langteigåsen til Bjørndal skole, og det eneste vi så i hver vei og borettslag; det var norske flagg – og dette i Oslos mest mangfoldige bydel. Nok om det. I 17.mai tale kan snakke om mangt. Det gjør det ikke akkurat lettere å velge hovedlinjene, men jeg tar for meg noe jeg synes er viktig med denne dagen.
17.mai – dette er dagen der vi feirer bare slik vi nordmenn kan. Det hender at turister og andre synes det er sært, men denne særheten sier noe om oss. Dette er dagen der barna er i sentrum. I andre land feires deres dag med militærparader. I vår feiring er det barnetog som gjelder, og som går gjennom gatene i både bygder og byer. Is, brus, kaker, pølser, leker, lodd og inntil i år, heliums ballonger er det mange, men selv inkludert, som forbinder med denne dagen. Dette er dagen der vi feirer våre verdier som; frihet, likhet, selvstendighet, demokrati og menneskerettigheter. For å si det på en enklere måte; dette er dagen der vi feirer at vi bor i et land hvor du kan være akkurat den du vil, leve akkurat det livet du ønsker, si akkurat det du vil, tro på akkurat det du vil eller ikke tro på noe som helst – uavhengig av hvem du er; med grunnloven i hånd.
I mer enn 200 år har vi hatt egen grunnlov, vært et selvstyrt land og hatt folkestyre. Dette skal man ikke kimse av – vi har Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov. Det er noe å være stolt av; for akkurat som måten vi ferier denne dagen på, så sier det noe om oss som folk.
På en dag som denne er det viktig å se tilbake på historien, og det er noen årstall og tidsepoker som er viktigere enn andre. 1814, 1905, 1939-1945 og etterkrigstiden må tas med. I tillegg er det noen personligheter som fortjener ekstra oppmerksomhet på en dag som denne. Wergeland, Bjørnson og Gerhardsen er blant dem.
Inntil 1814 hadde ikke nordmenn anledning til å være med å bestemme – og 17.mai 1814 var vendepunktet. Endelig fikk vi vår egen grunnlov, og endelig kunne vi bestemme. Grunnloven er vår grunnstein.
1814 var et begivenhetsrikt og dramatisk år i vår historie. Fra å være del av et enevelde med hovedstad i København, var vi en selvstendig stat i få måneder om sommeren, før vi gikk inn i en politisk union med Sverige før året var omme, men før det fikk de viktigste dokumentet som sikret norsk selvstendighet og demokratisk utvikling; nemlig grunnloven som ble skapt på Eidsvoll av 112 menn, og som ble vedtatt 16.mai 1814, datert og underskrevet 17.mai 1814.
Fra vi fikk vår egen grunnlov, og til vi begynte å feire denne dagen gikk det noen år, men det var en person som både i sin levetid og senere har fått æren for å ha innstiftet denne feiringen, nemlig Henrik Wergeland. Utenom å være «grunnlovens 6 år eldre bror» og være på de svakes lag, så holdt han den første offentlige talen på 17.mai 1833. 17.mai dagen betydde så mye for Wergeland at han sto opp fra sitt sykeleie for å overvære feiringen i 1844 – som også var 30-års jubileet for grunnloven.
Etter Wergeland sin død i 1845, var det annen personlighet som på mange måter tok over stafettpinnen, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson. Ikke bare i måten vi feirer vår grunnlovsdagen på, men også ved å fortsette å kjempe som Wergeland – Bjørnsons kamp var mot borgerskapet.. Bjørnson skrev det første verset i «ja, vi elsker dette landet» i 1859. I 1870 tok Bjørnson initiativ til det første barnetoget, og ble hånet av borgerskapet. Bjørnson lot seg ikke stoppe, og omtrent 1200 gutter gikk det første organiserte barnetoget – og man kan trygt si at arven og tradisjoner lever på beste måte den dag i dag.
91 år etter at vi fikk egen grunnlov, ble unionen med Sverige oppløst. Det var Stortinget som vedtok dette, og etter forhandlinger med Sverige ble vi et selvstendig land i 1905, og i november det samme året fikk vi vår egen konge.
Bare 35 år senere ble Norge okkupert av tyskerne. Vår verdier som frihet, likhet, demokrati og andre rettigheter ble fratatt – og det eneste som lovlig gjaldt var okkupasjonsmaktens ord og ordre. 17.mai feiringer ble forbudt, og tyskerne slo hardt ned på slike feirings forsøk. I denne tidsepoken ofret over 3000 nordmenn livet for den friheten vi nyter, og tar for gitt i dag. Disse ofret ikke livet for den lille flokken, men den store flokken. Det er verdt å ta med seg.
9.mai 1945 ble Norge endelig frigjort. Det er dagen Norge fikk tilbake sin frihet. En frihet som har vi har fått nyte i over 70 år og som vi fortsatt nyter. Da er verdt å minnes at den friheten vi er vokst opp med, ikke er noe som har verken har kommet av seg selv eller at alle land på denne kloden nyter den samme friheten.
Etter krigen er det spesielt en personlighet som har spilt en viktig rolle for det samfunnet vi er en del av i dag – Einar Gerhardsen. I 17 år var han landets statsminister, og var en av hovedpersonene bak det samfunnet vi er en del av i dag og den norske velferdsstaten. Jeg har lyst til å lese opp et utdrag fra Gerhardsen sin tale i anledning frigjøringsdagen i 1945:
«Vi kan i dag slå fast at disse ord er gått i oppfyllelse. Sammen har vi gjenreist Norge. Sammen har vi vunnet freden. Sammen vil vi som Kongen sa: – «Vise all verden at fred er vårt mål og vårt høyeste ønske.» Men vi har lært noe vesentlig. Vi har lært at vi må stå sammen om de store nasjonale oppgaver. Vi må stå sammen om å verge vår frihet og selvstendighet, og vi må stå sammen om å bygge Norge. Det som skiller, kan være vesentlig nok i dagens situasjon. Sett i historisk perspektiv er det ikke det. Det vesentlige for en nasjon er å bevare fred og frihet, demokrati og selvstendighet. Det vil vi fortsatt stå ubrytelig sammen om!».
Dette er de historiske linjene – og for meg viktig å trekke frem på en dag som dette. Det som er like aktuelt er samtiden. Selv om majoriteten av oss har det godt, og på mange måter lever de livene vi selv vil. Etter flere tiår med vekst og oppgang, ser vi nå at fattigdommen øker. Det finnes barn som vokser opp i fattigdom, unge som har mistet håpet for en bedre fremtid og vokse som har falt ut eller aldri vært en del av arbeidslivet eller storsamfunnet. Historien har vist oss hva slike utfordringer gjør med samfunn. Dette er vår tids kamp. Vi, som samfunn, har alle forutsetningene for å lykkes.
Mange bidrar allerede i dag – og alle de som bruker fritiden sin for å utgjøre en forskjell for andre, er sanne hverdagshelter. Vi er heldige som lever i «bygd» hvor vi har såpass mange engasjerte mennesker – alt fra de som bidrar i FAU i skoler og barnehager, frivillige i idrettslaget, korpset, frivillighetssentralen og andre, men vi trenger flere; det kan hende at det er de som allerede bidrar i dag, må være initiativtakere og strekke ut en hånd og vise andre vei til frivilligheten. Det er så enkelt som at vi må bry oss litt mer enn det vi gjør.
Vi har noen utfordringer. De skal vi ikke feie under teppet. Vi må møte dem på en klok måte – og det verste som kan gjøres er å fremmedgjøre eller så tvil. Vi må aldri miste troen på endring og håpet – det er essensielt.
På søndag var jeg ute og gikk en tur med min sønn på 11 måneder og datter på 9 år. Vi gikk forbi en lekeplass i området. Det var mange barn som, i ulike aldersgrupper som lekte, i alle farger og fasonger. Vi var ca 100 meter ifra, da vi hørte noen gråtelyder. Vi skynde oss, men før vi rakk frem så var det allerede kommet en voksen. Alle barna sto samlet rundt en liten jente som hadde slått seg. En av de eldre guttene tok av seg hettegenseren sin, og ga den til jenta for å stoppe blødningen fra et lite sår. En trist hendelse, men det sier noe om hva som bor i barna som vosker opp her. Dette mangfoldet, omsorgen, med mye mer på dyrkes og fremheves.
Hvem er Norge og hvem er vi?
Jeg ønsker å avslutte denne talen med et utdrag fra kongens tale som han holdt i forbindelse med hagefesten i 2016, og som for meg er den beste beskrivelsen på hvem og hva Norge er:
«Men Norge er fremfor alt mennesker.
Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.
Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.
Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt i mellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.
Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.
Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.
Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.
Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.
Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.Med andre ord: Norge er dere.
Norge er oss.
Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.
Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.
At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.
At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.
At Norge er ett.»
Dette er faktisk Norge slik jeg kjenner det, og dette er det Norge vi må engasjere oss for – i tråd med våre verdier.
Kjære alle sammen; vi må hegne om våre verdier, vi må bry oss om den store flokken – skal vi lykkes med å møte dagens og morgendagens utfordringer på en god måte så er suksessformelen akkurat den som samme Gerhardsen nevnte i sin tale i 1945, så må vi gjøre det sammen!
Ønsker dere det aller beste, og gratulerer med dagen!
– Farukh Qureshi
Legg inn en kommentar